Ihnaya

Jeg er veldig lei pc'er som kræsjer og leker tulleleken med meg- Hittil har det ikke være noe Lisbeth-søta mi ikke har kunne fikse for meg, men i dag sa det stopp for hennes telefonhjelp også. Bah altså! Også midt i eksamenstiden da.. Passet meg ypperlig. Heldigvis har jeg fortsatt mini-pc'en min da. Så jeg er vel stuck med den for en stund. Fantastisk a gitt... 10" er virkelig ikke det jeg liker å jobbe på! Men godt kjøp tross alt... Det som skjedde med pc'en min var rett og slett at skjermen hang seg totalt opp når jeg prøvde å starte et spill på den. Masse fine, rare farger kom opp på skjermen, og jeg kunne ikke trykke på noen ting. Flink som jeg er prøvde jeg å ta ut batteriet og strømmen og deretter restarte pc'en. Like optimistisk fortsatt. Ingen hjelp. Fortsatt rar skjerm, og den slår seg av og på konstant. Så, i morgen bærer det opp på jobben for å smiske litt og se om noen snille gutter kan hjelpe en desperat jente. Satser på det. Oppsiden i dag er at ...

" Tyngden av et bristet hjerte Solglimt gir ung kjærlighet liv Springende blomster Ord blir overflødig i det lepper møtes Midtsommer ild tenner sjeler Lekende barn Lykken har aldri føltes mer intens Havet lokker opphetede sinn Svevende ballonger Sorgen har aldri vært mer overvelmende Vindens favn lindrer smerten Tungtfallende regn Hjertet reddes i jernlenker Solglimt gir gammel kjærlighet liv Lenkene strammes Havet mottar påfyll i form av tårer" JJ, 27/04/10. Jeg sa for en stund siden at jeg skulle prøve og gjøre bloggen til et slags skriveverksted for meg selv. Dette har ikke fungert helt slik jeg hadde tenkt, men på den positive siden har jeg kanskje blitt litt flinkere til å skrive blogginnlegg. Derimot så klarte jeg faktisk å skrive ett helt nytt dikt i dag. Håper dere liker det! Jeg tar gjerne i mot alle innvendinger dere måtte ha om diktet mitt.

Hva kan vel bli en bedre bursdagsfeiring enn en konsert med verdens beste søster? Mandag 31.mai blir det stemning i Vestlandshallen! Jeg gleder meg til å få besøk, jeg gleder meg til konsert, og jeg gleder meg selvfølgelig til å bli litt eldre. Hehe..

Er det bare jeg som synes det er rart hvor mye man kan forandre seg på veldig kort tid? Jeg satt nettopp på bussen etter å ha pratet med mamma, og tenke på noe hun sa; at jeg snakker mye ... Det skjedde noe med meg etter at jeg jobbet på Meny , og særlig etter at jeg flyttet til Bergen . Før så så jeg aldri på meg selv som særlig utadvendt eller snakkesalig, jeg hatet telefonen som pesten og unngikk helst store folkemengder. Sjenert som få, og egentlig ganske så stille av meg. Hvor mange av de som er blitt kjent med meg de siste årene kan si at dette er tilfellet i dag ? Nå, telefoner er min beste venn . Til tider kan jeg tilbringe en hel arbeidsdag med å ringe rundt, og fikse opp i diverse saker og finne ut av ting jeg lurer på. Jeg har heller ingen problemer med å gå bort til en kunde og legge ut om produkter og abonnementer, og gjøre mitt for å overtale kunden . Til tider kan det kanskje også hende at kunden ikke alltid slipper til, fordi tunga mi bare snakker i vei selv om j...

Det er fantastisk å komme hjem etter lange og kjedelig timer på skolen, for å finne ut at samboeren endelig har klart å få fingeren ut av rævva , og ordne noen småting i leiligheten. Jeg har nemlig vært temmelig så lei av badet vårt i en god stund. Hver gang jeg dusjer blir det et basseng på badet i minst et døgn . Ja, et basseng! 5 cm vann over hele gulvet ... Begynte nesten å frykte at jeg ikke kunne dusje skikkelig lenger. For hva er vel mer herlig enn en laaang og varm dusj? Så nå, er det ikke lenger et basseng på badet! For jaggu hadde ikke samboeren min dratt frem hele badekaret, tømt sluket og vasket på badet. Hadde han bare skiftet på kattedoen og, så skulle jeg vært strålende happy. Selv om jeg allerede er ganske så bra fornøyd. Det er litt godt.

Mandager må være verdens beste skoledag. Ikke noen kjedelig foreleser som kan faget sitt inn og ut, og babler i vei uten å bry seg om noen forstår det. Derimot har vi gjesteforelesere hver uke, der vi går gjennom foreskjellige temaer. Og disse gjesteforeleserne er utrolig engasjerte i det de gjør, og det er som regel veldig gøy å høre på de! I dag hadde vi først om  Emoda - en klesbutikk på nett, og om hvordan det er å drive netthandel og alle tingene man må tenke på rundt det. Interessant, og kanskje en gang i fremtiden aktuelt. Deretter hadde vi om Bianco Footwear . Og siden jeg elsker sko og særlig bianco sine, falt dette veldig i smak! Foreleseren hadde også forberedt en konkurranse vi alle skulle svare på. I slutten av timen ble det foretatt trekning; 4 personer vant et skopar og en del andre vant skjerf. Og jeg var så heldig at jeg vant ett par sko! Gjett om jeg ble lykkelig. De er fiiine, ja! I tillegg stråler solen, og varmer så vanvittig herlig. Alle rundt i ...

Det er fredag kveld. Klokken er 2200 . Himmelen er klar og mørkeblå . Luften er mild og stille . Boblejakken er byttet ut. Hestehoven har lukket seg for natten. Gradestokken viser 5 varmegrader . Det er endelig vår!

Ah, vel, skru ned lyden litt før du hører på den, for den kan kanskje fremstå som litt hard . Hehe.. Men teksten beskriver litt hvordan jeg føler det for tiden.. "Alienized I like to be me, but that's not to be I just wanna find the way to get home Before I get old, but where is the light I wash my rusty burning glory That never ever fit To take it easy is not that easy When time is a bitch What you see here, is what you get here I just wanna find the way to change it The way to accept it, but when is my time I wash my rusty burning glory That never ever fit To take it easy is not that easy When time is a bitch [Chorus:] Well, I feel that I don't belong here Alienized in a world of nothing Don't we all like to be just ourselves Forced to be socialized for money Couldn't care less for jobs I've been in Well one day I will go the rock n' roll way I'm alienized, I'm alienized [Chorus] I'm alienized, I'm alienized"

Det skjedde egentlig ikke veldig mye spennende i påsken. De tre første dagene i ferien min brukte jeg til jobb; to dager helt pyton, men den siste strålende. Liker å få litt skryt. Og selgeryrket er egentlig ganske så avhengig av ens personlige form merket jeg. Så, her må noe gjøres! Torsdag reiste jeg hjem til østlandet og mamma. Koselig å komme hjem, men kjedelig å kjøre fra yrende vår til snødekt landskap . Fredag var vi på Haglebu, og bare koste oss. Lørdagen gikk til å leke og herje med de herlige niesene mine , som det går alt for lang tid mellom hver gang jeg ser. Lite hjelper det på samvittigheten og selvfølelsen når barnefaren kaller meg en sviker... (Selv om det mest sannsynlig var mest på spøk, så svir det langt inne i hjerteroten.) Søndagen lagde vi i stand familiemiddag. Søss og samboeren, Bror og forloveden/vordende mor, meg og samboeren og mamma. Fikk litt annet besøk i tillegg. Kvelden var svært lattermild og vi tok mange fine bilder som kanskje ikke akkurat ...

Jeg fikk ikke sove i natt, så jeg lå og tenkte litt på mote og hva som gjør at jeg ikke føler noe spesielt i forhold til dette begrepet. Alle barn merker selvfølgelig et lite press av at de burde ha de samme fine klærne og merkene som det vennene deres har, men for meg var det aldri aktuelt. I tillegg hadde jeg en familie som presiserte at det var bedre å kle seg i ting man likte, enn å ha de riktig klærne for å passe inn. Dessuten var det pengene. Mote og merker koster som regel litt. Jeg har hatt om "branding" og hvorfor merkevarer er viktig. Dette er en viktig del av utdanningen min. Det er kun i matvarebutikker jeg merker at jeg faktisk bryr meg om merkevarer - jeg velger Toro fremfor FirstPrice. Her tror jeg merkevarene tilbyr noe som er bedre enn lavprisproduktene. Når det gjelder klær og mote, så tror jeg man betaler alt for mye kun for labelen som er printet/sydd/festet på klærne. Selv om vennene mine i løpet av årenes gang med skole har hatt forskjellige merk...

Bloggen min har fått oppfylt sitt lille ønske, og jeg har gitt den en makeover . Ny look, ny header . Jeg klarte å lage headeren min helt selv - etter å ha googlet litt vel og merke. Jeg føler at jeg burde gi bloggen et tema også, men for meg så vil den nok alltid være et sted å bare få ut litt tanker. Jeg føler fortsatt at jeg har valgt feil utdannelse, men jeg klarer ikke å finne ut av hva som egentlig er redd for meg. Så jeg skal fullføre, så får vi heller ta det derfra. Kanskje det føles mer riktig hvis jeg tar en mastergrad, og spesialiserer meg litt. Mastergrad i internasjonal markedsføring høres veldig interessant ut, men det ser ikke ut som om det er noen mastergrader ved BI annet enn i Oslo - og jeg har alltid vært veldig klar på at jeg ikke vil studere i Oslo. Så vi får se hvor det fører meg. På mandag hadde vi gjesteforeleser fra Det Nye. Det var kjempespennende, og jeg skulle igrunn ønske jeg hadde en slik jobb. Men jeg vet, det er ikke helt meg - jeg er ikke ...

Bilen har stått parkert i 3 dager . Sier det noe om hvor mye snø som faktisk har kommet? Jeg brukte en halvtime på å grave bilen ut fra snøhaugen, med mine egne hender ... Ble klissvåt på bukse, sokker, sko, jakke og så kald at jeg ikke kjenner mine egne ben lenger. Også må man jo prøve å komme seg ut - og dere ser hvor mye snø som også omgir bilen min. Jeg prøvde på det også i en halvtime. Gravde vekk snø med ben og armer . For jeg har ikke spade, ingenting som kan hjelpe meg. Og ikke garasje. For det pleier jo ikke å være snø i Bergen! Guess what - vi har snørekord . Snøen har nå ligget i 69 dager, i forhold til den gamle rekorden som var 62 dager... Juppi. Bare la meg få løs bilen så jeg kan hente venninnen min, og komme tidsnok på jobb!

  ...or I leave them. Story of my life; Det startet med at faren min dro fra meg ørten ganger da jeg var liten. Til slutt forsvant han bare helt, og jeg har ikke hørt noe mer fra han. Han bare forsvant uten en klem eller å si hadet eller noe. Deretter flyttet min barndomsvenninne. Og en av mine andre gode venninner. På ungdomsskolen kranglet jeg og en av de venninnene mine, og vi har ikke hatt kontakt etter det. Eller, joh - casual. Etter videregående gikk alle til sitt, og det er ikke veldig mange jeg har kontakt med lenger. Og for to år siden flyttet jeg fra "kona mi" og alle vennene mine i Kongsberg, verdens beste jobb, verdens beste sjefer og ikke minst familien min! Og nå... Når jeg endelig har fått et bra nettverk i Bergen og en venninne og prate med om alt - så forsvinner jaggu denne venninnen også... Er det meg det er noe galt med? Hvorfor skal alle som betyr noe i livet mitt forsvinne? Jeg vil ikke det... Det gjør faktisk litt vondt.

Jeg ser på meg selv som en karrierekvinne . Jeg har vært i arbeid siden jeg var fjorten år - ergo er jeg inne i mitt åttende år i min yrkeskarriere. Jeg har vært ryddehjelp, ekstrahjelp, kassadame, låsansvarlig, tatt bestillinger og er nå selger. Jeg merker selv at det jeg driver med nå ikke er tilfredsstillende og jeg vil mer. Mye mer. Jeg vil ha ansvar. Det er ikke gøy å gå på en jobb, der du er bare for at det skal være noen der, og ikke ha noe spesielt ansvarsområde som er bare ditt. Det var derfor jeg trivdes i den gamle jobben min der jeg var låsansvarlig. Hver dag måtte jeg ta bestillinger, ringe rundt og ordne opp, låse, steke brød, ta i mot og få ut varene, butikkstandard, svinn, sørge for at folk kom på jobb og gjorde det de skulle. Nå? Nothing. Det er kjedelig. Jeg trives ikke slik jeg selv jeg mener jeg burde. Nå er jeg selger - it's fun, but I kinda lost the motivation . I dag var vi på tur til Askøy senteret i forelesningen, og hørte på senterlederen der fortel...

Det er irriterende når hjertet sier "Jeg vil skrive noe nytt! Som forklarer følelsene mine, og som er annerledes" , mens hjernen sier "Pft, alt av ord er allerede sagt - alt av følelser er festet på papir for lengst. Hva får deg til å tro at du kommer opp med noe bedre enn det som allerede finnes?" . Som sagt, det var en gang jeg var kreativ, og brukte hver dag til å skrive nye ting. Nå, når jeg leser gjennom gamle ting, så skjønner jeg ikke hvordan i alle dager jeg klarte. Er det virkelig mine ord? Så sterke, voksne, totalt ærlige. Hvor kom de fra? Alle metaforene. Sarkasmen. Ironien. Og hvor er dette tatt veien? Så jeg har bestemt meg for å gjøre bloggen min om til et skriveverksted for meg selv . Det vil si at jeg har som mål og begynne å jobbe med kreativiteten min igjen, og finne frem skrivegleden igjen. Ved å sette meg et mål om i alle fall et skribleri i måneden, må jeg da klare å trene opp kreativiteten igjen, og få tilbake de vakre ordene som en gang...

  "Every song ends. Is that any reason not to enjoy the music?" Nei, det er kanskje ikke det. For du kan bare sette sangen på repeat, og høre den om igjen og om igjen til du er møkklei. Det er ikke sånn med livet. Alt man har å leve for er minnene og håpet om fremtiden . Både de gode og de vonde minnene. Uten de begge så kommer du deg ikke videre. Og uten smertene man opplever i blant, så ville livet vært tamt. Men for det - noen ting gjør bare litt for vondt til tider...

Det har vært en snål uke , fra og med forrige torsdag - og jeg må bare si takk til menneskene rundt meg som har klart å få meg til å glemme litt ting . Om enn bare for en liten stund. Jeg står fortsatt ved at turen til Sverige var fantastisk. Reisen hjem derimot var fæ l... Lørdagen mens vi var på afterscooter fikk jeg nemlig melding om at min mor var blitt sendt til sykehus i sykebil , i full hast. Det var heldigvis ikke noe livstruende, men det skremmer vettet ut av meg at slike ting kan skje og at jeg da sitter minst 40 mil unna og ikke kan være der for familien min. Det blir heller ikke bedre av at jeg får alle slike beskjeder i etterkant... I tillegg fikk jeg melding fra min bestevenninne her i Bergen om at hun mest sannsynlig flytter hjem til Trondheim. Ryggen min holdt på å drepe meg også. Alt dette ble glemt i godt selskap på afterscooter - jeg hadde bare ikke tatt det i betraktning at det kom til å smelle tilbake. Hvilket det virkelig gjorde på bussturen til Værnes. H...

Min veldig gode venninne har gått gjennom et alt for hardt år, og nå ser det ut som om hun kommer til å flytte hjemover. Jeg skjønner hvorfor. Absolutt. Been there, done that. Men jeg kommer til å savne å ha henne her i Bergen! Skjønner ikke helt hvordan jeg skal overleve uten henne. Uten to timer med babling i bilen etter jobb. Babling på jobb. Lunsjpauser der vi redder hverandre gang på gang. Vinkvelder. Lange usakelige telefonsamtaler. Latterkramper. En og prate med om absolutt alt. Låne ting av. En virkelig, virkelig god venninne som jeg er så glad for å ha truffet, og som betyr så mye for meg! Skulle ønske det var noe mer jeg kunne gjøre for henne. Uansett, om du leser dette, så vet du hvem du er. Jeg vil bare si at jeg kommer til å savne deg så ufattelig mye! Husk at jeg er her for deg uansett når på døgnet du måtte trenge meg, og til omtrent hva som helst - selv om du flytter ørten mil unna. Bergen blir alt for tomt uten deg... Glad i deg, søta. *gråte*

JA , jeg elsker jobben min litt til tider. Jeg har fått vært på Elbit , TomTom tur , og nå ble jeg tilbudt spesialistkurs ! Og skal forhåpentligvis på Kat3 i mai. Kursing er bra! Spesialistkurs vil si at jeg får mer innsikt i alt som skjer på tele, og i de forskjellige produktene, samt at jeg da blir ansvarlig for intern opplæring på min avdeling . Sa noen ansvar? Ja, takk! Gleder meg allerede!

Denne helgen var jeg så heldig å få være med TomTom, som er en gps-produsent, på snøscootertur i Åre , Sverige. Jeg hadde faktisk ikke store forventningene til helgen, men det viste seg at det ble så mye bedre enn jeg hadde trodd. Til tross for at jeg dro med ni ukjente mennesker. Torsdagen gikk med til å reise, først fly til Trondheim og deretter en ganske så lang busstur til Sverige. Også spiste vi knallgod middag. Fredagen var første dagen på snøscootertur, og jeg skal love deg at jeg ikke passer i omgivelser som har med snø og gjøre! Det er greit det var gøy å kjøre snøscooter, men også litt vanskelig og jeg ble litt redd. Konsekvensanalyse passet seg ikke helt mens man sitter på en slik doning, og jeg klarte ikke å stoppe å tenke på alt som kunne gå galt. Særlig ikke når jeg såklart var den første til å kjøre ut, og sette fast scooteren - tre ganger på rad. Men, sterke gutta hjalp godt til og dro meg opp hver gang. Snøscooterturen denne dagen endte hos samene i villmarken, de...