Ihnaya

Bilen har stått parkert i 3 dager . Sier det noe om hvor mye snø som faktisk har kommet? Jeg brukte en halvtime på å grave bilen ut fra snøhaugen, med mine egne hender ... Ble klissvåt på bukse, sokker, sko, jakke og så kald at jeg ikke kjenner mine egne ben lenger. Også må man jo prøve å komme seg ut - og dere ser hvor mye snø som også omgir bilen min. Jeg prøvde på det også i en halvtime. Gravde vekk snø med ben og armer . For jeg har ikke spade, ingenting som kan hjelpe meg. Og ikke garasje. For det pleier jo ikke å være snø i Bergen! Guess what - vi har snørekord . Snøen har nå ligget i 69 dager, i forhold til den gamle rekorden som var 62 dager... Juppi. Bare la meg få løs bilen så jeg kan hente venninnen min, og komme tidsnok på jobb!

  ...or I leave them. Story of my life; Det startet med at faren min dro fra meg ørten ganger da jeg var liten. Til slutt forsvant han bare helt, og jeg har ikke hørt noe mer fra han. Han bare forsvant uten en klem eller å si hadet eller noe. Deretter flyttet min barndomsvenninne. Og en av mine andre gode venninner. På ungdomsskolen kranglet jeg og en av de venninnene mine, og vi har ikke hatt kontakt etter det. Eller, joh - casual. Etter videregående gikk alle til sitt, og det er ikke veldig mange jeg har kontakt med lenger. Og for to år siden flyttet jeg fra "kona mi" og alle vennene mine i Kongsberg, verdens beste jobb, verdens beste sjefer og ikke minst familien min! Og nå... Når jeg endelig har fått et bra nettverk i Bergen og en venninne og prate med om alt - så forsvinner jaggu denne venninnen også... Er det meg det er noe galt med? Hvorfor skal alle som betyr noe i livet mitt forsvinne? Jeg vil ikke det... Det gjør faktisk litt vondt.

Jeg ser på meg selv som en karrierekvinne . Jeg har vært i arbeid siden jeg var fjorten år - ergo er jeg inne i mitt åttende år i min yrkeskarriere. Jeg har vært ryddehjelp, ekstrahjelp, kassadame, låsansvarlig, tatt bestillinger og er nå selger. Jeg merker selv at det jeg driver med nå ikke er tilfredsstillende og jeg vil mer. Mye mer. Jeg vil ha ansvar. Det er ikke gøy å gå på en jobb, der du er bare for at det skal være noen der, og ikke ha noe spesielt ansvarsområde som er bare ditt. Det var derfor jeg trivdes i den gamle jobben min der jeg var låsansvarlig. Hver dag måtte jeg ta bestillinger, ringe rundt og ordne opp, låse, steke brød, ta i mot og få ut varene, butikkstandard, svinn, sørge for at folk kom på jobb og gjorde det de skulle. Nå? Nothing. Det er kjedelig. Jeg trives ikke slik jeg selv jeg mener jeg burde. Nå er jeg selger - it's fun, but I kinda lost the motivation . I dag var vi på tur til Askøy senteret i forelesningen, og hørte på senterlederen der fortel

Det er irriterende når hjertet sier "Jeg vil skrive noe nytt! Som forklarer følelsene mine, og som er annerledes" , mens hjernen sier "Pft, alt av ord er allerede sagt - alt av følelser er festet på papir for lengst. Hva får deg til å tro at du kommer opp med noe bedre enn det som allerede finnes?" . Som sagt, det var en gang jeg var kreativ, og brukte hver dag til å skrive nye ting. Nå, når jeg leser gjennom gamle ting, så skjønner jeg ikke hvordan i alle dager jeg klarte. Er det virkelig mine ord? Så sterke, voksne, totalt ærlige. Hvor kom de fra? Alle metaforene. Sarkasmen. Ironien. Og hvor er dette tatt veien? Så jeg har bestemt meg for å gjøre bloggen min om til et skriveverksted for meg selv . Det vil si at jeg har som mål og begynne å jobbe med kreativiteten min igjen, og finne frem skrivegleden igjen. Ved å sette meg et mål om i alle fall et skribleri i måneden, må jeg da klare å trene opp kreativiteten igjen, og få tilbake de vakre ordene som en gang

  "Every song ends. Is that any reason not to enjoy the music?" Nei, det er kanskje ikke det. For du kan bare sette sangen på repeat, og høre den om igjen og om igjen til du er møkklei. Det er ikke sånn med livet. Alt man har å leve for er minnene og håpet om fremtiden . Både de gode og de vonde minnene. Uten de begge så kommer du deg ikke videre. Og uten smertene man opplever i blant, så ville livet vært tamt. Men for det - noen ting gjør bare litt for vondt til tider...

Det har vært en snål uke , fra og med forrige torsdag - og jeg må bare si takk til menneskene rundt meg som har klart å få meg til å glemme litt ting . Om enn bare for en liten stund. Jeg står fortsatt ved at turen til Sverige var fantastisk. Reisen hjem derimot var fæ l... Lørdagen mens vi var på afterscooter fikk jeg nemlig melding om at min mor var blitt sendt til sykehus i sykebil , i full hast. Det var heldigvis ikke noe livstruende, men det skremmer vettet ut av meg at slike ting kan skje og at jeg da sitter minst 40 mil unna og ikke kan være der for familien min. Det blir heller ikke bedre av at jeg får alle slike beskjeder i etterkant... I tillegg fikk jeg melding fra min bestevenninne her i Bergen om at hun mest sannsynlig flytter hjem til Trondheim. Ryggen min holdt på å drepe meg også. Alt dette ble glemt i godt selskap på afterscooter - jeg hadde bare ikke tatt det i betraktning at det kom til å smelle tilbake. Hvilket det virkelig gjorde på bussturen til Værnes. H

Min veldig gode venninne har gått gjennom et alt for hardt år, og nå ser det ut som om hun kommer til å flytte hjemover. Jeg skjønner hvorfor. Absolutt. Been there, done that. Men jeg kommer til å savne å ha henne her i Bergen! Skjønner ikke helt hvordan jeg skal overleve uten henne. Uten to timer med babling i bilen etter jobb. Babling på jobb. Lunsjpauser der vi redder hverandre gang på gang. Vinkvelder. Lange usakelige telefonsamtaler. Latterkramper. En og prate med om absolutt alt. Låne ting av. En virkelig, virkelig god venninne som jeg er så glad for å ha truffet, og som betyr så mye for meg! Skulle ønske det var noe mer jeg kunne gjøre for henne. Uansett, om du leser dette, så vet du hvem du er. Jeg vil bare si at jeg kommer til å savne deg så ufattelig mye! Husk at jeg er her for deg uansett når på døgnet du måtte trenge meg, og til omtrent hva som helst - selv om du flytter ørten mil unna. Bergen blir alt for tomt uten deg... Glad i deg, søta. *gråte*

JA , jeg elsker jobben min litt til tider. Jeg har fått vært på Elbit , TomTom tur , og nå ble jeg tilbudt spesialistkurs ! Og skal forhåpentligvis på Kat3 i mai. Kursing er bra! Spesialistkurs vil si at jeg får mer innsikt i alt som skjer på tele, og i de forskjellige produktene, samt at jeg da blir ansvarlig for intern opplæring på min avdeling . Sa noen ansvar? Ja, takk! Gleder meg allerede!

Denne helgen var jeg så heldig å få være med TomTom, som er en gps-produsent, på snøscootertur i Åre , Sverige. Jeg hadde faktisk ikke store forventningene til helgen, men det viste seg at det ble så mye bedre enn jeg hadde trodd. Til tross for at jeg dro med ni ukjente mennesker. Torsdagen gikk med til å reise, først fly til Trondheim og deretter en ganske så lang busstur til Sverige. Også spiste vi knallgod middag. Fredagen var første dagen på snøscootertur, og jeg skal love deg at jeg ikke passer i omgivelser som har med snø og gjøre! Det er greit det var gøy å kjøre snøscooter, men også litt vanskelig og jeg ble litt redd. Konsekvensanalyse passet seg ikke helt mens man sitter på en slik doning, og jeg klarte ikke å stoppe å tenke på alt som kunne gå galt. Særlig ikke når jeg såklart var den første til å kjøre ut, og sette fast scooteren - tre ganger på rad. Men, sterke gutta hjalp godt til og dro meg opp hver gang. Snøscooterturen denne dagen endte hos samene i villmarken, de

...er noe jeg eide når jeg var liten. De siste årene har den bare forsvunnet totalt, og det er frustrerende. Tidligere skrev jeg dikt, noveller og kåserier omtrent hver dag, og jeg elsket det. Ordene jeg satt på arket gjenspeilet meg og mine følelser, og det var slik jeg fikk ut frusterasjonen min. Tidligere tegnet jeg ned ting jeg syntes var vakre og ville forevige. Jeg sang og koset meg, lagde danser - hadde det fantastisk gøy. Jeg kan ikke tegne - jeg har aldri vært god til det. Men jeg skulle ønske jeg kunne det. Tenk på alt jeg kunne tegnet, hvilke budskap jeg kunne gitt. Jeg har blitt hekta på "One Tree Hill" i det siste, og karakteren Peyton er utrolig flink til å tegne, og jeg kjenner jeg blir misunnelig. Ei venninne av meg fra videregående har begynt å lage youtube musikk-videoer, og hun er kjempeflink! Hørte første sangen hennes i går, og jeg fikk tårer i øynene.. Jeg vil også, og jeg misunner henne. Hun er fantastisk dyktig, og det ser virkelig ut som om hun

Det er rart å tenke på hvor mye som har forandret seg de siste årene. For kun to år siden bodde jeg helt alene, hadde en fast jobb som jeg elsket og trivdes i, hadde gode venner jeg ikke ville klart meg uten og jeg hadde endelig kommet nærmere familien min. Så, helt ut av det blå,  bestemmer jeg meg for å flytte til Bergen for å begynne på skole. Dra fra alt kjent og kjært, til et kaldt og skummelt sted, der jeg ikke kjente noen, ikke hadde jobb og alle som virkelig betydde noe og var der for meg i tunge tider, var over 40 mil unna... To år senere, sitter jeg her og ser meg tilbake. Jeg overlevde å begynne på skolen, fikk meg nye venner. Jeg klarte å finne meg ny jobb, til tross for dårlige tider. Jeg har klart å bygge meg et nettverk. Jeg er mange erfaringer rikere, og jobber mot en karriere. Jeg har rotet til ting; strøket på eksamener. Til tross for at jeg elsker Bergen, og liker skolen, så føler jeg meg nostalgisk. Og utilstrekkelig... Jeg har venner både her og hjemme som gå