Nostalgi

Det er rart å tenke på hvor mye som har forandret seg de siste årene. For kun to år siden bodde jeg helt alene, hadde en fast jobb som jeg elsket og trivdes i, hadde gode venner jeg ikke ville klart meg uten og jeg hadde endelig kommet nærmere familien min.

Så, helt ut av det blå,  bestemmer jeg meg for å flytte til Bergen for å begynne på skole. Dra fra alt kjent og kjært, til et kaldt og skummelt sted, der jeg ikke kjente noen, ikke hadde jobb og alle som virkelig betydde noe og var der for meg i tunge tider, var over 40 mil unna...

To år senere, sitter jeg her og ser meg tilbake. Jeg overlevde å begynne på skolen, fikk meg nye venner. Jeg klarte å finne meg ny jobb, til tross for dårlige tider. Jeg har klart å bygge meg et nettverk. Jeg er mange erfaringer rikere, og jobber mot en karriere. Jeg har rotet til ting; strøket på eksamener.

Til tross for at jeg elsker Bergen, og liker skolen, så føler jeg meg nostalgisk. Og utilstrekkelig... Jeg har venner både her og hjemme som går gjennom tunge tider - jeg klarer ikke være der for de. Jeg har venner som går gjennom store forandringer, og jeg kan ikke dele deres gleder eller sorger. Familien min er det likedan med. Jeg kan bare sitte her i Bergen og tenke at jeg virkelig burde vært der for de.

På disse to årene har jeg vært hjemme kun fire ganger. Mamma har vært her to ganger, søss en gang og ei venninne en gang. Og når jeg drar hjem lover jeg meg selv at det skal ikke bli så lenge til neste gang, og jeg skal rekke og være med alle neste gang! Noe som jeg aldri klarer å holde.

Jeg savner dere alle,

og

skulle ønske jeg

kunne

vært der mer...