Det har vært en snål uke, fra og med forrige torsdag - og jeg må bare si takk til menneskene rundt meg som har klart å få meg til å glemme litt ting. Om enn bare for en liten stund.
Jeg står fortsatt ved at turen til Sverige var fantastisk. Reisen hjem derimot var fæl... Lørdagen mens vi var på afterscooter fikk jeg nemlig melding om at min mor var blitt sendt til sykehus i sykebil, i full hast. Det var heldigvis ikke noe livstruende, men det skremmer vettet ut av meg at slike ting kan skje og at jeg da sitter minst 40 mil unna og ikke kan være der for familien min. Det blir heller ikke bedre av at jeg får alle slike beskjeder i etterkant...
I tillegg fikk jeg melding fra min bestevenninne her i Bergen om at hun mest sannsynlig flytter hjem til Trondheim. Ryggen min holdt på å drepe meg også.
Alt dette ble glemt i godt selskap på afterscooter - jeg hadde bare ikke tatt det i betraktning at det kom til å smelle tilbake. Hvilket det virkelig gjorde på bussturen til Værnes.
Har du noen gang kjempet for å holde tårene tilbake når du befinner deg på et sted fullt av mennesker? Kjempet for å holde masken, og være den glade sprudlende deg som du alltid er? Når ting bare river tak innvendig, og du skulle aller helst sittet for deg selv og bare fått ting ut?
Det var slik jeg hadde det... Jeg kjempet alt jeg kunne, men endte opp med å gjemme meg så langt nedi setet jeg kunne så ingen kunne se meg. Det ble ikke bedre på flyturen hjem, og jeg visste at jeg kom til å knekke når jeg så kjæresten min og skulle prøve å fortelle det. Det ble heller ikke bedre når vi skulle rett hjem til foreldrene hans og spise mat.
Jeg fikk i alle fall bevist for meg selv hvor sterk jeg kan være. Hvor mye dritt jeg kan takle. Hvor hardt jeg kan kjempe for å få frem et falskt smil. Det er bra jeg begynner å finne frem til den gamle meg. Jeg skulle bare ønske det fantes en bedre måte - en lettere måte. For det tar på. Det gnager.
Jeg lengter hjem. Aller helst vil jeg sette meg på neste fly, og bare være der for familien min. Samtidig så vil jeg være der for vennene mine - både de her og hjemme. Snakker vi utilstrekkelig?
Someone give me hug, for crying out loud!
Jeg står fortsatt ved at turen til Sverige var fantastisk. Reisen hjem derimot var fæl... Lørdagen mens vi var på afterscooter fikk jeg nemlig melding om at min mor var blitt sendt til sykehus i sykebil, i full hast. Det var heldigvis ikke noe livstruende, men det skremmer vettet ut av meg at slike ting kan skje og at jeg da sitter minst 40 mil unna og ikke kan være der for familien min. Det blir heller ikke bedre av at jeg får alle slike beskjeder i etterkant...
I tillegg fikk jeg melding fra min bestevenninne her i Bergen om at hun mest sannsynlig flytter hjem til Trondheim. Ryggen min holdt på å drepe meg også.
Alt dette ble glemt i godt selskap på afterscooter - jeg hadde bare ikke tatt det i betraktning at det kom til å smelle tilbake. Hvilket det virkelig gjorde på bussturen til Værnes.
Har du noen gang kjempet for å holde tårene tilbake når du befinner deg på et sted fullt av mennesker? Kjempet for å holde masken, og være den glade sprudlende deg som du alltid er? Når ting bare river tak innvendig, og du skulle aller helst sittet for deg selv og bare fått ting ut?
Det var slik jeg hadde det... Jeg kjempet alt jeg kunne, men endte opp med å gjemme meg så langt nedi setet jeg kunne så ingen kunne se meg. Det ble ikke bedre på flyturen hjem, og jeg visste at jeg kom til å knekke når jeg så kjæresten min og skulle prøve å fortelle det. Det ble heller ikke bedre når vi skulle rett hjem til foreldrene hans og spise mat.
Jeg fikk i alle fall bevist for meg selv hvor sterk jeg kan være. Hvor mye dritt jeg kan takle. Hvor hardt jeg kan kjempe for å få frem et falskt smil. Det er bra jeg begynner å finne frem til den gamle meg. Jeg skulle bare ønske det fantes en bedre måte - en lettere måte. For det tar på. Det gnager.
Jeg lengter hjem. Aller helst vil jeg sette meg på neste fly, og bare være der for familien min. Samtidig så vil jeg være der for vennene mine - både de her og hjemme. Snakker vi utilstrekkelig?
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Legg igjen en hilsen - så ser jeg hvem som har tittet innom, og jeg kan titte innom dere.