Er det bare jeg som synes det er rart hvor mye man kan forandre seg på veldig kort tid?
Jeg satt nettopp på bussen etter å ha pratet med mamma, og tenke på noe hun sa; at jeg snakker mye...
Det skjedde noe med meg etter at jeg jobbet på Meny, og særlig etter at jeg flyttet til Bergen. Før så så jeg aldri på meg selv som særlig utadvendt eller snakkesalig, jeg hatet telefonen som pesten og unngikk helst store folkemengder. Sjenert som få, og egentlig ganske så stille av meg.
Hvor mange av de som er blitt kjent med meg de siste årene kan si at dette er tilfellet i dag?
Nå, telefoner er min beste venn. Til tider kan jeg tilbringe en hel arbeidsdag med å ringe rundt, og fikse opp i diverse saker og finne ut av ting jeg lurer på. Jeg har heller ingen problemer med å gå bort til en kunde og legge ut om produkter og abonnementer, og gjøre mitt for å overtale kunden. Til tider kan det kanskje også hende at kunden ikke alltid slipper til, fordi tunga mi bare snakker i vei selv om jeg tenker stopp. Dette var det jeg fryktet aller mest når jeg begynte som selger.
Store folkemengder er nå kun en plage i de tilfeller det handler om utesteder, ukjente og fulle mennesker, som du faen ikke kan stole på ett sekund. Dét hater jeg.
For få år siden ville det aldri falt meg inn å dra et helt ukjent sted, helt alene - omgitt med en haug med ukjente mennesker. De siste årene derimot har jeg;
Jeg er ikke like redd lenger.
Jeg har innsett at for å få noe ut av livet må man åpne seg opp, stoppe å frykte alt som er ukjent og bare kaste seg ut i det.
Du aner ikke hvor mye du vil oppleve! Eller hvor mange fantastiske personer du vil ende opp å ha i livet ditt!
Ja, kanskje jeg er litt mer snakkesalig nå enn tidligere. Jeg liker det. Så, skal jeg da kanskje dra alene på Greenday konserten i Oslo? Skal jeg kanskje dra til utlandet alene for å studere?
Jeg satt nettopp på bussen etter å ha pratet med mamma, og tenke på noe hun sa; at jeg snakker mye...
Det skjedde noe med meg etter at jeg jobbet på Meny, og særlig etter at jeg flyttet til Bergen. Før så så jeg aldri på meg selv som særlig utadvendt eller snakkesalig, jeg hatet telefonen som pesten og unngikk helst store folkemengder. Sjenert som få, og egentlig ganske så stille av meg.
Hvor mange av de som er blitt kjent med meg de siste årene kan si at dette er tilfellet i dag?
Nå, telefoner er min beste venn. Til tider kan jeg tilbringe en hel arbeidsdag med å ringe rundt, og fikse opp i diverse saker og finne ut av ting jeg lurer på. Jeg har heller ingen problemer med å gå bort til en kunde og legge ut om produkter og abonnementer, og gjøre mitt for å overtale kunden. Til tider kan det kanskje også hende at kunden ikke alltid slipper til, fordi tunga mi bare snakker i vei selv om jeg tenker stopp. Dette var det jeg fryktet aller mest når jeg begynte som selger.
Store folkemengder er nå kun en plage i de tilfeller det handler om utesteder, ukjente og fulle mennesker, som du faen ikke kan stole på ett sekund. Dét hater jeg.
For få år siden ville det aldri falt meg inn å dra et helt ukjent sted, helt alene - omgitt med en haug med ukjente mennesker. De siste årene derimot har jeg;
- Flyttet helt til Bergen, 40mil unna alt kjent og kjært, begynt på ny skole og skaffet meg ny jobb og nytt nettverk. Helt uten å kjenne en eneste sjel utenom samboeren min. Jeg har vært nødt til å gå inn på en skole med gudene vet hvor mange hundre elever jeg aldri har sett før. Og jeg overlevde! Jeg har vært på jobbintervjuer, solgt meg selv som aldri før, og fått en jobb med mange herlige mennesker. Og jeg er ikke lenger redd for å snakke foran andre, eller drite meg ut på jobb. Been there, done that.
- Jeg har vært på Elbit - en gigantisk elektromesse med hundrevis av ukjente mennesker fra hele landet. Uten å kjenne en eneste sjel - dro alene med fly til Oslo. Og endte jaggu meg opp med ett par venner herfra og.
- Dratt på snøscooter tur med TomTom i Åre, Sverige. Kastet meg ut i det, snakket med totalt ukjente mennesker jeg ikke aner hvem er. Hatt det fantastisk gøy og stortrivdes.
Jeg er ikke like redd lenger.
Jeg har innsett at for å få noe ut av livet må man åpne seg opp, stoppe å frykte alt som er ukjent og bare kaste seg ut i det.
Du aner ikke hvor mye du vil oppleve! Eller hvor mange fantastiske personer du vil ende opp å ha i livet ditt!
Ja, kanskje jeg er litt mer snakkesalig nå enn tidligere. Jeg liker det. Så, skal jeg da kanskje dra alene på Greenday konserten i Oslo? Skal jeg kanskje dra til utlandet alene for å studere?
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Legg igjen en hilsen - så ser jeg hvem som har tittet innom, og jeg kan titte innom dere.