En dag vi alle for alltid kommer til å huske. En ufattelig tragedie, i vårt lille trygge Norge.
Det var ille nok å komme hjem fra jobb til nyhetene om at en bombe hadde gått av i regjeringskvartalet i Oslo, og se bildene av en krigsherjet by. Bilder man trodde man aldri ville få se av vårt land – vår hovedstad. Bilder man har sett fra andre tragedier rundt om i verden.
Hele tiden følger jeg med på nyhetene og twitter. Og under to timer senere kommer det inn tweets om skyting på Utøya i Buskerud. “Er det mulig?”, tenker jeg. Det hele er ufattelig. Surrealistisk. Bildene fra Oslo, ordene som strømmer gjennom diverse medier. Spørsmålene man danner seg, skrekken som vokser innvendig.
Alt om terrorangrepet mot vår nasjon kan du lese på VG Nett.
Jeg kom over en meget sterk blogg, som skildrer hvordan Utøya opplevdes på den skjebnesvangre dagen. Forferdelig å lese. Men verdt å videreformidle.

Jeg har ikke flere ord. Mine dypeste kondolanser og medfølelse til ofrene og pårørende, til de totalt 93 drepte på denne skjebnesvangre dagen.
Vi er alle pårørende – dette er en tragedie som har rammet hele vår nasjon.
Nå er tiden for å vise at vi står sammen, for å være omsorgsfulle og vise at vi bryr oss om våre medmennesker.
Sammen er vi er sterke.
Vær med å hold hender mot terror her.
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Legg igjen en hilsen - så ser jeg hvem som har tittet innom, og jeg kan titte innom dere.