I dag velger jeg å dele en av mine tekster med dere. Jeg satt og så gjennom tekstene jeg har skrevet opp gjennom årene. Når jeg kom over denne (som jeg helt hadde glemt at jeg hadde skrevet), spratt en tåre opp i øyekroken.
Tidligere har jeg vært skeptisk til å dele mine personlige tekster med venner, familie og kjente. Jeg føler meg klar nå. Håper den faller i smak, selv om den for min del fremstår som alldeles trist.
Selv den lengste reise starter med et skritt
Lyden på tv-en hørtes bare som en svak susing. Den måtte skrus opp nok en gang. Hvorfor skulle hjemmehjelpen drive og skru den ned hver gang hun var der? Med et sukk prøvde han reiste seg. Like anstrengende hver gang. Ta sats med begge hender, svaie litt frem og tilbake for å få fart, for så å satse alt og forhåpentligvis komme seg opp på bena på første forsøk. Vanligvis måtte han gjenta prosessen flere ganger hver gang. Det endte som regel bare med at han ble sittende. En, to, tre. På andre forsøket gikk det.
Med sine subbende skritt beveget han seg mot tv-en. Hva var det forresten hun hjemmehjelpen som var her så ofte het? Et ganske fint navn egentlig. G… Gerd? Nei, det var ei annen – i familien? Oi, der var han kommet bort til fjernsynet. Lyden virket høyere der, kanskje han bare skulle la den være sånn. Så subbet han seg tilbake til stolen med sine ørsmå museskritt.
Det var et under for han at dagene fremdeles gikk. Et under at han våknet når solen steg hver eneste dag. Kroppen ville ikke lenger høre på han; jobbe med han; være hans. Den føltes så fremmed. Han følte seg hjelpesløs. Hjernen begynte å skremme han mer og mer. Det var ikke stort han husket lenger. Ting ble bare et eneste surr i hodet hans. Ingenting gav noe mening lenger.
I det siste hadde det skjedd så mye, dog tiden sto såpass stille. Alt var blitt så fjernt. Dette fallet hans. Han hadde visst lenge at noe slikt ville skje. Men kreftene hans, de som før lot han se ting som ville skje og lot han helbrede andre mennesker med bare hendene, sa han ikke lenger noe – gav han ikke lenger noe. Hadde de gjort det ville han holdt seg innendørs denne dagen. Men alt i alt, det var kanskje best det som skjedde.
Selv om ting ikke hadde vært lett etterpå; ikke på noen måte.
Da den første hvite snøen falt med sine engleaktige krystaller denne vinteren, skrek hele kroppen hans om hjelp. Han visste farene med isen. Hans elskede hadde falt der for seks år siden, og brukket lårhalsen, og det var begynnelsen på slutten. Han hadde gjort alt som var i hans makt. Allikevel greide han ikke å redde henne. Han maktet ikke.
En tåre falt fra øyekroken. De gjorde ofte det. Hadde gjort det ofte de siste årene. Etter at hun gikk bort. Han kunne fremdeles huske den dagen han ble alene. Kommer nok aldri til å glemme den så lenge han lever. Det verste han har opplevd i hele sitt lange liv. Han kan fremdeles kjenne lukten hennes; varmen. I alle husets kroker kan han høre henne. Hun er der. Hun lever med han. Hun lever i han.
Nå hadde det vært hans tur. Hans fall hadde heldigvis ikke vært så dramatisk. Men ille nok. Han var ikke lenger i stand til å klare seg selv. Han følte det. Selv om de fleste andre sa det motsatte. Hvorfor var det ingen som hørte på han? Visste han kanskje ikke best selv?
Det hadde vært så kaldt å ligge der. Helt nederst i bakken, i mørket. Så ensom han hadde vært. Så redd. Bussen kjørte bare rett forbi. Hva ville skjedd om ingen hadde funnet han? Da ville han kanskje endelig å ha vært med sin kjære igjen. I evigheten. Han vet at hun venter. Og lengter. Han elsker henne fortsatt.
Første stopp var sjukehuset. Så godt det var å bare ligge der. Få hjelp av andre. Være med andre i det hele tatt. Slippe å tenke på alle livets små trivialiteter og problemer. Men han kunne ikke lenger gjøre som han ville når han ville det. Han klarte rett og slett ikke. Kroppen; talen; alt hadde stoppet opp. Han trengte hjelp til den minste lille ting.
Han skulle gjerne klart seg selv. Han likte ikke tanken på å måtte bli fulgt på do. Den snora til å dra i når han trengte hjelp var ikke noe han ville bruke. Han var da voksen, og det var meningen at han skulle klare seg selv. Han likte ikke hvordan livet forandret seg så plutselig. Han var ikke lenger den samme som han en gang hadde vært. Bare hjernen var hans, og den begynte å forlate han den og.
Hver dag skiftet han rom. Hjernen satte seg i vranglås. Hvor var han; hvorfor var han her? Kunne han ikke bare få ligge i fred? Han var en gammel mann. Nå var det ikke mye igjen av livet. Byttene av rom gjorde han bare trettere.
Ensomheten vokste. Selv om han nå var rundt mer folk enn han hadde vært på lenge. Han kjente ingen her. Stedet var så sterilt, og trist. Dagene gikk så sakte. Han våknet fortsatt til stadige nye dager. Og det var og ble et like stort under. Dagene ble så lange. Med så lite å glede seg over.
De beste dagene var når noen i familien kom på besøk. Som gleden steg i han da. Og gav han nytt håp. De brydde seg virkelig. Hjalp han med de minste tingene. Støttet han. Var redde for han, selv om de ikke ville innrømme det. Alle skulle være så sterke for å gjøre ham sterk. De trodde ikke han så de; skjønte de. De skulle bare visst. Men han spilte med. Han likte ikke følelsen han fikk når de dro igjen – det var som å falle i en uendelig dyp brønn.
Etter sjukehus oppholdet som varte i en ukes tid, ble han flyttet til gamlehjemmet. I hjembygda. Endelig et kjent sted. Der var det så stille og fredelig, men på en koselig måte. Her var det hjemmekoselige lyder. Og personalet tok seg tid til å snakke litt. Han hadde egentlig aldri trodd han ville havne her. Ikke på denne avdelingen. Han skulle ha en omsorgsbolig. Det var det som var planen. Men det gjorde for så vidt ingenting.
Han var kjent her – han pleide å være her å spise hver tirsdag. Dessuten sto han jo på venteliste.
Som med det meste andre var dessverre gleden kort. Selv om han protesterte og familien sto på for han ble han sendt hjem igjen. De lurte han. De tok han med hjem ”bare for å se”. Han kunne ikke annet enn å si at han lengtet jo litt hjem. Men det var til slik som hjemmet var en gang for lenge siden. Med hans elskede i live. Når han fremdeles var sterk, og kreftene hans ikke sviktet.
Han syntes helsevesenet i Norge var en skam. Tenk å behandle mennesker på en slik måte. Til å være i hans form var han blitt flyttet for mye; nesten hver dag. De hadde lurt han til å ville hjem. Han var ikke i stand til det. Han ville ikke. Ingen hadde hørt på han. Hans meninger og hans vilje var ikke blitt tatt hensyn til. Og nå var han blitt for vant til å få hjelp og være med andre nå. Han hadde lagt om livet sitt. Faste måltider. Sitte med flere mennesker på sin egen alder å se på tv. Ha noen å snakke med når han følte for det. Kunne bevege seg over større område. Slippe å være så redd for seg selv.
Så ble han sendt hjem. Mesteparten av dagene ble han liggende i senga. Det var så mye plunder med å stå opp. Og det å komme seg rundt i huset. Om han måtte være her kunne han jo bare legge seg til. Om det var slik livet skulle være fremover, var det ikke mer å leve.
Så satt han der igjen. Helt alene i stua si. I den burgunderrøde stolen. Hjemmehjelpen, hun med det fine navnet som han aldri husket, hadde fått han opp. Lyden fra tv-en hørtes bare som en svak susing. Den måtte skrus opp nok en gang. Hvorfor skulle hun drive og skru den ned hver gang?
Med et sukk prøvde han reiste seg. Like anstrengende hver gang. Han kom seg bort til fjernsynet, men der virket lyden mer enn høy nok. Med subbende skritt trasket han tilbake til stolen sin. Med ett sukk satte han seg. Ting skulle bli bedre nå.
Nok en gang ble han forflyttet. Tilbake til gamlehjemmet som forhåpentligvis ble siste stopp. På nok en ny avdeling. Drømmen om omsorgsbolig hadde ennå ikke blitt oppfylt. Men det kom nok. Han fikk ikke lenger ha et rom alene. Stadig vekk måtte han tilpasse seg nye mennesker. Det var så mye å ta hensyn til for en på hans alder. Men her kunne han slappe av. Nyte det siste som var igjen. Han slapp å være alene.
Små hvite krystaller med englenes velsignelse dalte ned mot horisonten. En liten lykkefølelse bredde seg i den tynne og slitne kroppen hans. Samtidig som et lite smil kom til syne i det snille og trette ansiktet. Nok en tåre trillet nedover skrukkete kinn. De gjorde ofte det. Fremdeles. Ville alltid gjøre det. Elskede – vi sees snart igjen.
Tidligere har jeg vært skeptisk til å dele mine personlige tekster med venner, familie og kjente. Jeg føler meg klar nå. Håper den faller i smak, selv om den for min del fremstår som alldeles trist.
Selv den lengste reise starter med et skritt
Lyden på tv-en hørtes bare som en svak susing. Den måtte skrus opp nok en gang. Hvorfor skulle hjemmehjelpen drive og skru den ned hver gang hun var der? Med et sukk prøvde han reiste seg. Like anstrengende hver gang. Ta sats med begge hender, svaie litt frem og tilbake for å få fart, for så å satse alt og forhåpentligvis komme seg opp på bena på første forsøk. Vanligvis måtte han gjenta prosessen flere ganger hver gang. Det endte som regel bare med at han ble sittende. En, to, tre. På andre forsøket gikk det.
Med sine subbende skritt beveget han seg mot tv-en. Hva var det forresten hun hjemmehjelpen som var her så ofte het? Et ganske fint navn egentlig. G… Gerd? Nei, det var ei annen – i familien? Oi, der var han kommet bort til fjernsynet. Lyden virket høyere der, kanskje han bare skulle la den være sånn. Så subbet han seg tilbake til stolen med sine ørsmå museskritt.
Det var et under for han at dagene fremdeles gikk. Et under at han våknet når solen steg hver eneste dag. Kroppen ville ikke lenger høre på han; jobbe med han; være hans. Den føltes så fremmed. Han følte seg hjelpesløs. Hjernen begynte å skremme han mer og mer. Det var ikke stort han husket lenger. Ting ble bare et eneste surr i hodet hans. Ingenting gav noe mening lenger.
I det siste hadde det skjedd så mye, dog tiden sto såpass stille. Alt var blitt så fjernt. Dette fallet hans. Han hadde visst lenge at noe slikt ville skje. Men kreftene hans, de som før lot han se ting som ville skje og lot han helbrede andre mennesker med bare hendene, sa han ikke lenger noe – gav han ikke lenger noe. Hadde de gjort det ville han holdt seg innendørs denne dagen. Men alt i alt, det var kanskje best det som skjedde.
Selv om ting ikke hadde vært lett etterpå; ikke på noen måte.
Da den første hvite snøen falt med sine engleaktige krystaller denne vinteren, skrek hele kroppen hans om hjelp. Han visste farene med isen. Hans elskede hadde falt der for seks år siden, og brukket lårhalsen, og det var begynnelsen på slutten. Han hadde gjort alt som var i hans makt. Allikevel greide han ikke å redde henne. Han maktet ikke.
En tåre falt fra øyekroken. De gjorde ofte det. Hadde gjort det ofte de siste årene. Etter at hun gikk bort. Han kunne fremdeles huske den dagen han ble alene. Kommer nok aldri til å glemme den så lenge han lever. Det verste han har opplevd i hele sitt lange liv. Han kan fremdeles kjenne lukten hennes; varmen. I alle husets kroker kan han høre henne. Hun er der. Hun lever med han. Hun lever i han.
Nå hadde det vært hans tur. Hans fall hadde heldigvis ikke vært så dramatisk. Men ille nok. Han var ikke lenger i stand til å klare seg selv. Han følte det. Selv om de fleste andre sa det motsatte. Hvorfor var det ingen som hørte på han? Visste han kanskje ikke best selv?
Det hadde vært så kaldt å ligge der. Helt nederst i bakken, i mørket. Så ensom han hadde vært. Så redd. Bussen kjørte bare rett forbi. Hva ville skjedd om ingen hadde funnet han? Da ville han kanskje endelig å ha vært med sin kjære igjen. I evigheten. Han vet at hun venter. Og lengter. Han elsker henne fortsatt.
Første stopp var sjukehuset. Så godt det var å bare ligge der. Få hjelp av andre. Være med andre i det hele tatt. Slippe å tenke på alle livets små trivialiteter og problemer. Men han kunne ikke lenger gjøre som han ville når han ville det. Han klarte rett og slett ikke. Kroppen; talen; alt hadde stoppet opp. Han trengte hjelp til den minste lille ting.
Han skulle gjerne klart seg selv. Han likte ikke tanken på å måtte bli fulgt på do. Den snora til å dra i når han trengte hjelp var ikke noe han ville bruke. Han var da voksen, og det var meningen at han skulle klare seg selv. Han likte ikke hvordan livet forandret seg så plutselig. Han var ikke lenger den samme som han en gang hadde vært. Bare hjernen var hans, og den begynte å forlate han den og.
Hver dag skiftet han rom. Hjernen satte seg i vranglås. Hvor var han; hvorfor var han her? Kunne han ikke bare få ligge i fred? Han var en gammel mann. Nå var det ikke mye igjen av livet. Byttene av rom gjorde han bare trettere.
Ensomheten vokste. Selv om han nå var rundt mer folk enn han hadde vært på lenge. Han kjente ingen her. Stedet var så sterilt, og trist. Dagene gikk så sakte. Han våknet fortsatt til stadige nye dager. Og det var og ble et like stort under. Dagene ble så lange. Med så lite å glede seg over.
De beste dagene var når noen i familien kom på besøk. Som gleden steg i han da. Og gav han nytt håp. De brydde seg virkelig. Hjalp han med de minste tingene. Støttet han. Var redde for han, selv om de ikke ville innrømme det. Alle skulle være så sterke for å gjøre ham sterk. De trodde ikke han så de; skjønte de. De skulle bare visst. Men han spilte med. Han likte ikke følelsen han fikk når de dro igjen – det var som å falle i en uendelig dyp brønn.
Etter sjukehus oppholdet som varte i en ukes tid, ble han flyttet til gamlehjemmet. I hjembygda. Endelig et kjent sted. Der var det så stille og fredelig, men på en koselig måte. Her var det hjemmekoselige lyder. Og personalet tok seg tid til å snakke litt. Han hadde egentlig aldri trodd han ville havne her. Ikke på denne avdelingen. Han skulle ha en omsorgsbolig. Det var det som var planen. Men det gjorde for så vidt ingenting.
Han var kjent her – han pleide å være her å spise hver tirsdag. Dessuten sto han jo på venteliste.
Som med det meste andre var dessverre gleden kort. Selv om han protesterte og familien sto på for han ble han sendt hjem igjen. De lurte han. De tok han med hjem ”bare for å se”. Han kunne ikke annet enn å si at han lengtet jo litt hjem. Men det var til slik som hjemmet var en gang for lenge siden. Med hans elskede i live. Når han fremdeles var sterk, og kreftene hans ikke sviktet.
Han syntes helsevesenet i Norge var en skam. Tenk å behandle mennesker på en slik måte. Til å være i hans form var han blitt flyttet for mye; nesten hver dag. De hadde lurt han til å ville hjem. Han var ikke i stand til det. Han ville ikke. Ingen hadde hørt på han. Hans meninger og hans vilje var ikke blitt tatt hensyn til. Og nå var han blitt for vant til å få hjelp og være med andre nå. Han hadde lagt om livet sitt. Faste måltider. Sitte med flere mennesker på sin egen alder å se på tv. Ha noen å snakke med når han følte for det. Kunne bevege seg over større område. Slippe å være så redd for seg selv.
Så ble han sendt hjem. Mesteparten av dagene ble han liggende i senga. Det var så mye plunder med å stå opp. Og det å komme seg rundt i huset. Om han måtte være her kunne han jo bare legge seg til. Om det var slik livet skulle være fremover, var det ikke mer å leve.
Så satt han der igjen. Helt alene i stua si. I den burgunderrøde stolen. Hjemmehjelpen, hun med det fine navnet som han aldri husket, hadde fått han opp. Lyden fra tv-en hørtes bare som en svak susing. Den måtte skrus opp nok en gang. Hvorfor skulle hun drive og skru den ned hver gang?
Med et sukk prøvde han reiste seg. Like anstrengende hver gang. Han kom seg bort til fjernsynet, men der virket lyden mer enn høy nok. Med subbende skritt trasket han tilbake til stolen sin. Med ett sukk satte han seg. Ting skulle bli bedre nå.
Nok en gang ble han forflyttet. Tilbake til gamlehjemmet som forhåpentligvis ble siste stopp. På nok en ny avdeling. Drømmen om omsorgsbolig hadde ennå ikke blitt oppfylt. Men det kom nok. Han fikk ikke lenger ha et rom alene. Stadig vekk måtte han tilpasse seg nye mennesker. Det var så mye å ta hensyn til for en på hans alder. Men her kunne han slappe av. Nyte det siste som var igjen. Han slapp å være alene.
Små hvite krystaller med englenes velsignelse dalte ned mot horisonten. En liten lykkefølelse bredde seg i den tynne og slitne kroppen hans. Samtidig som et lite smil kom til syne i det snille og trette ansiktet. Nok en tåre trillet nedover skrukkete kinn. De gjorde ofte det. Fremdeles. Ville alltid gjøre det. Elskede – vi sees snart igjen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Legg igjen en hilsen - så ser jeg hvem som har tittet innom, og jeg kan titte innom dere.