Jeg blir ofte litt filosofisk av meg i de sene kveldstimer, når jeg sitter helt for meg selv og ikke har noe annet å gjøre. I dag tenker jeg på livet mitt, menneskene rundt meg og familien min. Som barn er foreldrene dine alt for deg; de gjør alt for deg, er alltid der for deg, støtter deg og hjelper deg. I min barndom dro faren min fra meg helt uten forvarsel - og knuste barnehjertet mitt. Som barn forstår du ikke hva som skjer, og mye av det jeg så og opplevde i barndommen har nok skapt sår i sjelen min. Og plutselig en dag var han tilbake, og jeg tror aldri jeg har vært mer lykkelig enn på det tidspunktet. Til han forsvant igjen.. Slik gikk det, til han en dag forsvant for godt, og jeg har ikke sett han igjen siden det. Kanskje like greit, hvem vet. Selv mener jeg at et barn trenger en farsfigur i barndommen sin. Når du blir tenåring, begynner du å mislike foreldrene dine, og synes de er alt for strenge. Stort sett alt er feil, og man føler at man ikke trenger de mer....