Til minne om Askepott – verdens herligste katt

Her ser du min skjønne katt, Askepott. Nærmer seg tre år siden jeg måtte avlive henne nå, og jeg kan med hånden på hjertet si at det var en skikkelig tung dag, som jeg husker som om det var i går. 24.mars 2008… Hun skulle jo bli gammel med meg, og være udødelig med meg.Slik du ser henne på dette bildet var slik hun stort sett var. Hun satt og suttet på tungen sin, helt uten noen grunn. Det er helt fantastisk å se igjen, for jeg trodde ikke jeg hadde noen bilder av det. En helt svart katt, men en bitte liten rosa tungespiss stikkende ut av munnen. Mens hun malte, og gav seg hen til kosing når som helst.

Hun var ikke opprinnelig katten min, det var det Alfa som var. (Ja, jeg var hekta på Sesam Stasjon på den tiden kattungene kom til. En fikk navnet Alfa og beholdt det, en annen var i mine øyne Max Mekker – han ble gitt bort og Askepott het opprinnelig Leonora…)
Men Alfa var ikke så snill mot meg, og klora litt mye, så jeg bytta liksom med søss. Hehe. Fantastisk bytte må jeg si.

Denne katten var alt for meg i årene jeg hadde henne. Jeg lærte henne opp til å gjøre alt jeg ville – hun hang rundt halsen min som et skjerf, jeg kledde på henne dukkeklær, stappet henne inn i et dukkehus, hadde henne i barnevogn… Bare nevn det – jeg har gjort det med henne. Bare snille, søta ting da.

For å få henne til å komme trengte jeg bare plystre. Uansett når det var – bare jeg plystret så kom hun ilende etter maks fem minutter. I tillegg kunne jeg lage smaskelyder for å få kos fra henne. Og det som er merkelig er at hun ikke lystret dersom det var andre enn meg som lagde dise lydene. Ingen andre som fikk kose med henne. Hun var min, totalt avhengig av meg – og det var gjensidig. Ingenting er som en Askepott-kos.

I begynnelsen fikk hun ikke lov til å ligge i sengene med meg. Men etter som årene gikk, og mamma forsto hva katten betydde for meg, så gadd hun ikke krangle mer. Etter det lå hun i sengen min så og si hver natt. Da hadde hun et fast liggested – på hodeputa mi, krøllet rundt hodet mitt. Mens hun malte, og varmet meg. Når vi skulle kose, løftet jeg på dyna – hun krabbet under og la seg til rette på armen min. Også måtte jeg bre dyna over henne. Da koset vi oss verre enn verst. Etter hvert lærte hun seg også leggetidene mine, så da gikk hun inn på rommet mitt og la seg til rette og ventet på at jeg kom. Hver kveld var det den samme prosedyren. Når jeg hadde lagt meg begynte tråkkeprosessen. Hun tråkket – jeg gikk lei, og kastet henne nesten i veggen. Hun opp igjen på brystet mitt, og tråkket videre. Kastet bort igjen. Hun gav seg ikke og tråkket igjen. Kastet bort en tredje gang. Da tok hun som regel hintet, og la seg til rette på hodeputen min.

Denne katten er den verste, men beste jegeren jeg noen sinne har sett. Det gikk ikke en dag uten at hun fanget noe. Og når hun fanget noe skulle hun absolutt vise meg det, og dro det gjerne med inn. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har jaget og prøvd å fange halvdøde mus inne. Det jeg husker best er en barnebursdag jeg hadde en gang, da hun tok med en mus inn og slapp den løs bak ovnen i stuen. Da var det mye leven da. Morsomme minner.

Hun har også dratt med seg og lagt en halv hare (!) i klesskapet mitt, dratt med seg en hel hare som var minst like stor som henne rundt om kring, dratt en pungerotte under senga til mamma – det stinket virkelig pyton! Hun har slåss med en rev – vitner så det, og bekreftet hva bittet var for noe.
Det jeg husker aller best er den gangen hun kom mjauende, og jeg hørte det på henne lang vei at hun hadde fanget noe og var skikkelig stolt, men før jeg rakk og reagere og lukke vinduet til rommet mitt sa det bare plask i gulvet, og jeg så en ti centimeter lang hale bak skolesekken min… Ja, du gjettet riktig – en rotte. Som heldigvis var død. Tøffeste pusen i gata!

Det verste jeg har gjort mot henne var at jeg flyttet fra henne og mamma når jeg var 16 år. Jeg fikk ikke lov å ta med meg Askepott, for mamma mente hun var for gammel til å bli flyttet på. Det kunne gå dager mellom hver gang jeg så henne, og når jeg endelig kom hjem igjen var hun så såret at hun ikke ville kose med meg. Helt til jeg skulle dra igjen, for da ville hun virkelig ikke at jeg skulle forlate henne igjen. Hun måtte bare bevise at jeg hadde såret henne første gangen jeg dro, og trodde at jeg ville bli denne gangen. Samme tingen hver eneste gang. Det gjorde vondt å dra fra henne.

Det siste året jeg hadde henne var hun forferdelig sjuk. P-pillene ødela henne sakte, men sikkert. Hun hadde en diger fettklump hengende under magen, som disset frem og tilbake når hun løp. Hun fikk livmorbetennelse, som verket og ødela det meste hun lå eller satt på. Men hun holdt ut, og var sitt blide gamle jeg. Like kosen og flott som alltid. Helt til det kom en dag hvor jeg fikk høre hun var blitt dårligere. Hun var ikke seg selv. Og jeg tok en av de tyngste avgjørelsene mine til nå – vi måtte få henne til en dyrlege, og avlive henne så hun fikk en verdig avslutning, i stedet for at hun skulle gjemme seg bort for å dø.

Jeg trodde aldri jeg skulle klare å være med når vi gjorde det, men siden mamma ikke orket så måtte jeg bare. Dyrlegen skjønte at det var tungt for meg, og jeg fikk ikke lov å se når han satte sprøyten. Jeg koste på henne, og snakket med henne mens sprøyten virket. TIl hun lå der like nydelig, fantastisk og skjønn som alltid, til hun ble kald. Jeg kvalte gråten når jeg var inne der. Jeg så på at dyrlegen la henne i en pose for å fryse henne ned, så jeg kunne hente henne senere og begrave henne. I det jeg kom ut og så mamma, brast jeg totalt sammen. Den mest hjerteskjærende gråten.

Og i dag, tre år senere, når jeg tenker på henne og skriver dette gråter jeg.
Hun var som barnet mitt. Hun var min livsledsager.
Ja, hun var bare et kjæledyr,
men hun var helt og holdent mitt kjæledyr, som elsket meg ærlig og oppriktig.
Ingen katt kan noen gang bli Askepott, eller erstatte henne.
Hun fortjener all den ære hun kan få.
Jeg tror jeg kommer til å savne henne for resten av mitt liv,
og være på gråten hver gang jeg tenker på henne.
Jeg savner deg Pottedotten min…